søndag 25. august 2019

21. august 2020

Det er gått enda eit år.

Denne augustdagen er det blitt heile fem år sidan Kristoffer døde.
Fem år sidan eg fant han i kjellarleilegheita mi tidleg ein fredagsmorgon.

Sidan den gang vart livet endra totalt.

Fem år seinare er tilværet deprimerande, og det er verdas beste familie og min gode venn på to hjul som held meg gåande. Sykkelturar og fjellturar er rein balsam.

Mangt og mykje har skjedd sidan i fjor. Det er ein lang og seig kamp, men det går rette vegen. Moralismen og kunnskapsløysa er på vikande front, sakte men sikkert.

Eg har derfor oppdatert denne posten fra 25.8.19.
Det kan være at nokre vert støtt eller småsure av det eg skriv.
For å være ærleg; Det bryr eg meg lite om. Det at nokon reagerer litt negativt på det eg meiner, er eit mikroskopisk problem samanlikna med det å miste eit barn. 



*******************************************************




Heilt sidan i vår har eg grua meg til denne dagen.

21. august.

Det er datoen da Kristoffer ikkje ville leve lenger. Saman med bursdagen hans, og andre merkedagar som t.d. julafta og nyttårsafta, så er dette ein veldig vond dag å slite seg igjennom.
Dagen vart først nytta til ein tenketur på sykkel, det gjer alltid godt å slite litt på to hjul. Blir liksom noko lettare til sinns ein periode. Deretter var eg, som vanleg, oppe på grava hans ein tur. Vi la på roser, og prøver ellers å halde det fint og ordentleg der oppe. Det betyr mykje å holde minnestaden hans skikkeleg.

I vår og sommar har det antaglegvis vore verre enn nokon gang. Mørket har senka seg over tankane mine.
Helsa er lysår fra å være slik den burde være, og det er openbart at seinskadene har slått inn.





I løpet av desse fire åra har eg prøvd å sette meg inn i ulike tema, så som sjølvmordsproblematikken blant unge, samt narkopolitikken som vi fører her i landet.
For meg heng dette sterkt saman, da det var narkotikapolitikken som gjorde at han ikkje ville leve lenger.
Desse fem åra har gitt meg mange nye, og svært gode bekjentskap. Eg skal komme attende til dei litt lenger nede i denne posten.

Først vil eg ta for meg to forskjellige lag/organisasjonar som har skuffa meg djupt, og endatil såra meg veldig.
Den første er Norsk Narkotikapolitiforening, og den andre er Luster Arbeidarparti. 


Først litt om Norsk Narkotikapolitiforening. Dette er ein såkalla frivillig og ideell foreining beståande av ansatte i politiet, tollvesen, påtale, fengselsvesen og andre samarbeidspartnarar. Denne frivillige og ideelle organisasjonen hadde adresse på Politihuset i Oslo, og medlemmane stilte gjerne i uniform både på fritid og i media, eg har faktisk gjort det sjølv.
Dei oppgir å ha ca 3500 medlemmer, men ikkje kor mange av dei som er fra politiet. Eg vil tru at det er langt dei fleste, i.o.m. namnet.
Norsk politi hadde forøvrig i 2017 ca. 8700 politiansatte. Sivilt ansatte kjem i tillegg.
Foreininga uttaler seg gjerne på vegne av heile etaten, noko som jo vert heilt feil, da under halvparten av dei politiansatte her i landet faktisk er medlemmer. Ikkje berre det, det er nå skipa eit motstykke til NNPF, ein rett nok liten foreining enn så lenge, nemleg LEAP Scandinavia, men noko slikt hadde vore utenkeleg da eg jobba i etaten.

Kvifor har så NNPF skuffa meg?
Først ein smule historikk:
Eg var medlem av foreininga fra starttidspunkt og heilt fram til eg slutta i etaten i 2003. Eg trudde fullt og fast på at forbod, straff og "plaging" var medisin for å få bort narkotikaondet. Dette har eg skreve mykje om tidlegare.
Sidan slutten av 1990-talet har eg imidlertid vorte meir skeptisk til at vårt forbodsregime og straffetankegang vil hjelpe. Burde vi ikkje sjå resultat av forbodet snart?

Da så Kristoffer tok livet sitt for fire år sidan, som ein direkte følge av forbodslinja, så forstod eg enda bedre kor destruktiv og farleg narkokrigen eigentleg er. Ingen skulle behøve å miste eit kjært familiemedlem, berre fordi han valgte å ta seg ein hasjblås framfor å bruke det langt farlegare, høgst lovlege og sosialt aksepterte rusmiddelet som vi kan kjøpe på einkvar daglegvarebutikk.
Eg har derfor mang ein gang diskutert narkopolitikk både på Twitter og Facebook. Eller rettare; Eg FIKK diskutere på FB, for brått ein dag var eg blokkert av NNPF. Utan å ha brote ein einaste av retningslinjene som dei hadde for debatt. Eg er ikkje den einaste. Det er haugevis av andre reformistar som har opplevd det samme. Det synes eg er svært skuffande, dvs. at dei ikkje ønskjer kritiske røyster, gjerne fra andre politifolk, inne på sine eigne FB-sider.
Det mest skuffande var da den forrige generalsekretæren deira kom med direkte feilaktige påstandar om  fleire reformorganisasjonar. Direkte løgn vil eg kalle det. Ein skulle ikkje tru at slikt kunne komme fra norske politifolk, men det gjorde det altså. I kampen mot narkotika kan ein generalsekretær i landets leiande forbodsorganisasjon gjere det.
Det som for meg var mest sårande var da han i det samme innlegget meinte at politiet burde kunne straffeforfølge ungdom som brukte narkotika, som "et korrigerende middel".
Vel, dette "korrigerende middelet" var altså årsaka til at Kristoffer ikkje ville leve lenger. Eg gikk inn i debattråden og spurte om eit sjølvmord var ein ok pris å betale for å oppretthalde forbodet, men denne tafatte organisasjonen hadde ikkje ryggrad til å svare, og nokre månader seinare var eg altså blokkert.
Det høyrer med til historia at NNPF ikkje har svart på ein einaste kommentar eller spørsmål eg har stilt til dei, korkje på twitter eller FB.

For å bruke eit forslitt uttrykk, "Der har du ein gjeng".

Men alt er ikkje svart. NNPF er meir kontroversielle enn ein skulle tru innad i etaten også. Fra mine gamle kontaktar i etaten så vert dei nemleg omtala som "mullaer", og vert sett på som bakstreverske og gammaldagse.
Det er altså håp.



Dei andre som har skuffa meg djupt er altså den lokale greina av Arbeidarpartiet. Eg presiserer igjen at dette ikkje er eit politisk innspel, men tvert om ein bloggpost fra ein etterlatt far, som saknar sin nesteldste son meir enn nokon kan forstå. Tidspunktet er såleis tilfeldig, da denne skrivinga er ein del av terapien eg går igjennom. Eg er ikkje ute etter å sverte eit politisk parti, for det har dei faktisk klart heilt åleine i denne prosessen. 

Eg har ingen problem med at folk, lag og organisasjonar meiner noko anna enn meg.
Det er heilt naturleg.
Men eg har store problem med at dette partiet kjem med direkte feilaktige opplysningar, og openbart ikkje har satt seg inn i det pågåande rusreformarbeidet i det heile teke.
Rusreforma er ein av dei største revolusjonane innan justis og helsesektoren på mange tiår, og da skulle ein forvente at eit politisk parti satte seg ein smule inn i realitetane.

Det har dei ikkje gjort.

På Facebook-sidene sine presterte dei endatil å betegne den vedtekne avkriminaliseringa for "sniklegalisering". OK, de er imot avkriminaliseringa, det skal eg leve med. Men eg kan ikkje akseptere at de blandar begrepa på denne inkompetente måten.
Avkriminalisering og legalisering er to heilt forskjellige ting, og det er ei rekkje forskjellige modellar innanfor kvart begrep. Når de kallar dette for "sniklegalisering", så fortel det meg berre at dei faktisk ikkje veit kva dette går ut på. 
Luster AP hadde også ei rekkje andre merkverdige formuleringar som, for å sei det forsiktig, ikkje hang på greip. Eg tok utsegna opp med ei rekkje fagpersonar og ekspertar på narkoarbeid her i landet, og eg siterer gjerne; "Du Knut, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, for absolutt alt her er feil".

Reine ord for pengane.

Så starta det ein viss diskusjon i dette innlegget. Kritikken var ganske nådelaus, og kom fra fagmiljø fra store deler av landet.
Så da skulle ein vel tru at Luster AP kunne hoste opp dokumentasjon for sine påstandar i form av ein eller annan forskningsrapport, eller i det minste delta i ordskiftet?
Men nei. Dei valde den enklaste og mest ynklege løysinga: Dei sletta tråden.

Igjen, dei sletta tråden.

Eit politisk parti, som nokre månader før hadde etterlyst meir engasjement i debattane på FB-sidene sine, tok altså å sletta den einaste tråden som faktisk HADDE diskusjon.
Årsak til slettinga vart oppgitt å være at dei ikkje ville at narkospørsmålet skulle ta fokus vekk fra "alle dei andre viktige sakene" som dei hadde levert inn til fylkespartiet. Til opplysning så hadde  Luster AP TRE andre saker, av totalt nesten 100 som fylkespartiet skulle handsame.
I tida etterpå kommenterte eg flittig på FB-sidene til lokalpartiet, men det var tydeleg at dette var noko som dei berre ville tie ihjel.
Det var for meg openbart at dei eigentleg ikkje hadde satt seg inn i saka, noko som berre krever eitt google-søk. T.d. kunne dei da fått opp dette.

For å sei det rett ut:
Luster AP kan nesten ingenting om norsk narkotikapolitikk utanom det som dei har lært "gjennom egenerfaring og egen tilegnet kunnskap" som dei så fint formulerte det.
Det betyr at eit lokalt politisk parti fattar sine beslutningar basert på personlege erfaringar, anekdotar og synsing, blanda med utdatert og tilbakevist forskning.
Endatil FN og WHO har uttalt at avkriminalisering bør finne stad. Ein rapport kan finnast her.
Men dette lokale partiet ser bort fra seriøs og årelang forskning, og konklusjonen må altså bli at dei verdset sine "eigne erfaringar og tileigna kunnskap(!!)" høgare enn uttaler fra organisasjoner som WHO. 

Hvis anekdotar kan nyttast som bevis for noko som helst, så er min anekdote like mykje/lite verdt: Narkotikapolitikken som de i Luster AP ynskjer å fortsette med, dvs. fortsatt straff, spesielt for unge, var årsaka til at min nesteldste son ikkje ville leve lenger.

Ei slik haldning er ikkje berre skuffande, den er svært sårande og ufin. Eg anser det som ei hån mot Kristoffer sitt minne.

Men heller ikkje her er alt håplaust. Fleire medlemmer i Luster AP har kome til meg og sagt at dei tek avstand fra sitt eige partis haldning i narkotikaspørsmålet.
Dette har vore ei rekkje personar, både nåværande og tidlegare lokalpolitikarar, og personar som stod på vallista i fjor haust. Desse personane set eg stor pris på.
Merk også at eg ikkje er ute etter å henge ut einskildpersonar her. Det er partiet som institusjon eg er ute etter og saka dei uttalar seg om. Personfokus overlet eg til andre.

Hadde partiet berre sagt at "Hmmm. Eg trur vi må vurdere vårt synspunkt. Ny forskning viser at vi har teke feil", så skulle eg ha meldt meg inn i vedkommande parti på minuttet, gitt dei ei innføring i kva narkopolitikk vi fører her i landet, og kvifor vi må endre den.

Kva skal straff være godt for?
Narkolovgivninga er basert på 1960-talets moral, ikkje  dagens kunnskap. Straff og forbod fører kun til stigmatisering, uthenging og utestenging av unge som kanskje ikkje har det så greit fra før heller. Og i vårt tilfelle var det altså ein svært vellukka ung mann, i full jobb, med mange venner, pengar, ny bil og eit bortimot plettfritt liv som måtte betale prisen for at det er så innihelsike viktig å straffe personar. Som ikkje har gjort noko anna feil enn å ta seg ein hasjblås.



Våre unge døyr av sjølvmord, det er eit langt større samfunnsproblem enn dopbruk nokon gang har vore eller kjem til å bli.

Det desse to organisasjonane har til felles er at dei blokkerer og sletter kritiske røyster.

Det er ein ynkeleg taktikk.

Det fortel at dei ikkje er interessert i andre sitt syn på saka, og iallfall ikkje å ha ein diskusjon rundt temaet. Det burde være lett, såsant ein har dokumentasjon for sitt syn. Men det har dei ikkje, ergo så slettar og blokkerer dei.
Nemnde eg den tidlegare lensmannen her i fylket som meinte at sidan eg ville endre narkolovgivninga her i landet, så MÅTTE eg være hasjbrukar sjølv? Beklager, når du seier slikt, så er du berre dum. Eg har aldri tatt eit drag hasj, dratt ei einaste kokainstripe, eller satt ei heroinsprøyte.
Dette er ein type sverting eg har sett rimeleg ofte, og den er ufin til dei grader.
Vidare; Politibetjenten som på Facebook skreiv at vedkommande ALDRI ville endre syn i narkopolitikken, noko som ikkje er spesielt betryggande når ein som etterforskar skal være open for det meste av løysingar og problemstillingar.
Og til slutt: Den nå (heldigvis pensjonerte) politimannen som påsto at cannabisbruken hadde EKSPLODERT i Canada etter legaliseringa. Ein enkelt sjekk på StatCan fortalde meg at auken var på 1,8%, men at den var halvvert blant unge. Dvs. legaliseringa hadde fungert akkurat slik den skulle; Beskytte ungdommen og få omsetninga inn i lovlige former.

Men nå er legalisering heilt uaktuelt her i landet. Her foretrekker vi framleis at bandar tjener milliardbeløp på å selge dop 24/7 til barna våre. Det er visst ei smart løysing det.





Nå vil eg ta for meg dei som har vore til stor hjelp og støtte dei siste fem åra.

For det første: Eg bur på ein fantastisk plass. Eg ville ikkje ha bytta med nokon, når vi ser all den støtte og omtanke som vi har fått. Folk har vore heilt eineståande, og eg kan med handa på hjartet sei at eg er stolt og glad over å bu på ein slik stad.

Dernest har eg verdast beste kollegaer, både nåværande og tidlegare. Eg er heldig som får lov til å ha så gode menneske rundt meg på jobb.

Nabolaget og venner må nemnast, dei visste knapt kva bein dei skulle trå på for å kunne hjelpe oss dei nitriste augustdagane i 2015. Det er direkte rørande å tenke attende på nå.

Faktisk er det så mange eg burde takke og nemne, at eg klarer ikkje å hugse alle, men nokre må likevel framhevast.
Gjennom narkodebatten har eg blitt kjent med ei mengde nye, kunnskapsrike og flotte menneske. Eg kunne litt om narkotika fra før, eg har tross alt hatt det som jobb i mange år, og har også teke litt vidareutdanning innanfor temaet.
Likevel har eg lært ufatteleg mykje siste åra. Og det fine er: Jo meir eg lærer, jo meir kor forstår eg kor lite eg eigentleg kan. Rundt om i landet fins det umåtelege mengder med kunnskap, og nokre av dei har eg hatt stor glede av å møte IRL.
Blant anna fikk eg snakke med ekte Stortingsrepresentantar, og det var dei som tok kontakt med meg, ikkje motsatt. Det satte eg svært høgt.
Av andre lag/organisasjonar må sjølvsagt LEAP Scandinavia trekkast fram. Her finn vi representantar fra politi, Politihøgskulen, påtalemakta m.fl. Kunnskapsnivået har imponert meg til dei grader, det ligg lysår over det eg opplevd som ihuga forbodstilhengar og medlem i NNPF for 25 år sidan.
Foreningen Tryggere Ruspolitikk vil eg også ta med. Her kan vi få lære mykje om dei forskjellige rusmidla, og eg anbefaler alle som les denne bloggposten til å gå inn der, og faktisk.... ja....lære....
Foreningen for Human Narkotikapolitikk har også lært meg mykje om korleis det er å være utestengt og stempla som rusbrukar. Arbeidet som vert gjort derfra har vore av uvurderleg betydning for at vi i det heile teke har fått ein rusreform. Utan dei og FTR så hadde nok vi framleis søkt å straffe folk bort fra rusbruk i mange år enda.
Eg må også dra fram RIO, der eg hadde gleda av å møte leiaren nå i vinter. Min eldste sønn sa det så enkelt: "Han der fra RIO, han var veldig flink". 
RIO har meldt seg ut av den såkalla "Samarbeidsorganisasjonen" Actis, som no framstår som ein slags dinosaur meir enn nokon sinne før. Det hadde vore meir redeleg at Actis tok tilbake det gamle navnet sitt "Avholdsfolkets landsråd" og framstod som... ja... ein reindyrka avholdsforreining. Da måtte dei dog ha kvitta seg med NNPF, for der skal eg love at det ikkje er mykje avhold å spore når det gjeld det som heiter "Alkohol". 
Ein siste "rusrelatert" organisasjon som eg også har kome borti er Normal Norge, som  søkjer å opplyse om cannabis på ein sakleg og faktabasert måte. Også her har eg møtt svært kunnskapsrike personar, for det er nemleg ikkje slik at alle vi som arbeider for endring i rusarbeidet her i landet er nokre levningar fra Woodstock. Heller tvert om vil eg sei.

Forutan desse fins det maaaaange einskildpersonar som har bidrege og lært meg mykje.
You know who you are!


Heilt til slutt må eg trekke fram ein organisasjon som eg gjerne skule sluppe å vite om. Det er LEVE, Landsforeinga for etterlatne ved sjølvmord. 
Her i landet og i  Sogn og Fjordane er vi altfor mange som sit att, etter at ein av våre kjære ikkje ville leve lenger. Det har vore ei enorm lette, hjelp og støtte for meg å treffe andre som faktisk VEIT korleis det er å være etterlatt. Fram til eg traff desse fantastiske menneska i Sogndal, september 2015, så var det som om eg var heilt åleine i verda. Da var resten av familien framleis øydelagd av Kristoffers død, og det var utruleg godt å få møte folk som var akkurat som oss.
Ord kan ikkje skildre kor mykje LEVE har betydd for meg, og eg er dei evig takknemleg for all hjelp eg har fått derfra.
Hvis du skal støtte ein veldedig organisasjon i heile ditt liv, så må det bli desse.


Så; Takk til alle som har lært meg mykje, støtta og hjelpt oss i denne særs triste tida siste fire år.
Det har betydd ALT.